Vårt eget...

Jeg er en drømmer...

Mest når jeg er våken....

Om ting jeg ønsker skal skje...

Nå er jeg midt i en drøm...

Og det er en god sjanse for at denne drømmen blir til virkelighet...

 

Et liv sammen...

I noe eget...

Jeg har sommerfugler i magen...

Rastløsheten river i meg...

Ting kan nesten ikke skje fort nok...

 

Vår første bolig...Sammen...

 

Jeg gleder meg så enormt mye !

Sensitiv

Å føle at man er lat...

At man ikke er god nok..At man ikke strekker til...

Følelsen av å bli oppfattet som noe man ikke er...

At man er urettferdig, sinna og har kort lunte...

 

Å skulle prøve å motbevise dette...forklare....Men ikke helt få det til...

Ikke uten å sette andre i dårlig lys...

 

Jeg forsøker å fortelle hvordan ting egentlig er...

Hva jeg føler..

Men ordene strekker ikke til...dekker ikke det jeg kjenner inni meg...

 

Å være følsom er en velsignelse..men kan også være en forbannelse..

Å føle så sterkt på de gode tinga, er fantastisk...

Men når vonde ting skjer, er det grusomt...

 

Ikke bare føler jeg sorg når det rammer meg direkte...

Jeg tar også andres sorg inn i hjertet...og jeg føler det så sterkt..

Empatien spiser meg opp, og lar meg ikke føle noe annet...

 

Jeg føler med dere, som om det skulle skjedd meg selv...

Det tar opp all kapasitet i hode, kropp og hjerte..

Jeg er sensitiv for så mye...

 

Det er altoppslukende....

 

 

Å være oss to....

Å bli møtt av et smil....

Å holde deg i hånda....

Å se på deg når du ikke vet at jeg ser....

Å smile mens jeg sitter på bussen, fordi jeg tenker på deg....

Å lese meldinger på telefonen som er fra deg....

Å snakke om alt mulig....

Å planlegge framtida sammen.....

Å være oss to.....

 

 

Dype spor....

Livet deres - i en innleid container.....

Det føles bare så grunnleggende feil..

Å se kjøkkenutstyret du lagde mat med hver dag innimellom klærne dere brukte og skinnstolene dere satt i...

Ryene dere har trådd på i årevis, og stuebordet vi alle har sittet rundt så mange ganger...

Nå skal ingen sitte rundt deres bord lenger....

 

Da er det godt å se at det lille glorete juletreet som hvert år hadde sin faste plass på stuebordet deres, har blitt spart i en eske, og tatt med hjem til mamma og pappa...

De to retro sovesofaene skal få sin renessanse hos kjæresten min og meg....

De nydelige bildene av dere to gjennom et langt liv, skal foreviges og kopieres opp - for det er mange som ønsker å minnes dere...

Når jeg ser meg i speilet som en gang hang på soverommet ditt, skal jeg tenke på deg, og at en liten bit av deg finnes i meg...

Og vi skal drikke kaffe fra kopper som en gang varmet dere to, og sette de fra oss på et bord som en gang var deres...

 

Tusen takk for at dere var en stor del av livet mitt....Og for at dere alltid kommer til å være det...

 

Når dere ikke lenger er med oss, er det godt å kunne se seg rundt og bli påminnet hvor fantastiske dere var, og at jeg var så heldig å få ha dere i livet mitt så lenge som jeg fikk...

 

Dere har satt dype spor som aldri blir borte...

Så var det over...

Du er borte...Og forhåpentligvis er du der du vil være....

Du var gammel...og man får høre at det er mer forventa da....

Men det gjør ikke mindre vondt for det..

Jeg har mista et menneske jeg var glad i, og har kjent hele livet...

På en ikke-egoistisk måte er jeg glad du endelig fikk slippe....Glad for at det gikk relativt fort..og glad for at du var overbevist om at du skulle treffe din kjære igjen...

Men sånn innerst inne...reint egoistisk....Så er jeg fryktelig trist og lei meg...Det gjør vondt, og tanken på at jeg aldri skal få se deg igjen gjør meg kvalm...

Humoren din, de gode klemmene og de nydelige historiene...

Et sånt forhold som dere to hadde, det er noe å se opp til, noe å hige etter og jobbe for...

For noen år siden mistet verden et nydelig menneske...Og i dag fulgte du etter....

Det er tommere her nå.....Men hjertet mitt er fylt opp....

 

 

En ny horisont

Livet er i stadig endring..

De siste åtte månedene har inneholdt omveltninger som jeg ikke kunne forutse...

I oktober 2014 kom du inn i livet mitt, og jeg vet ikke hvordan jeg hadde taklet alt som har skjedd om det ikke var for deg...

Du kom, du ble, og du er her fortsatt...

Tunge stunder har blitt litt mindre tunge...Gode stunder har blitt enda bedre...Fordi du er der sammen med meg...

Det er fortsatt vanskelig...og denne bølgen med vonde ting er ikke over.....Men du blir...

 

Det er mange tanker som romsterer og river i hver eneste celle, men det jeg kjenner mest på er hvor takknemlig jeg er for at jeg traff deg...

Du er sola mi...Du er alltid der...Bak skyene skinner du, og strålene dine trenger gjennom det tunge skylaget...

Det letter snart...Og da kan vi nyte varmen sammen...

 

Jeg elsker deg!

 

SONY DSC


 

Når noe skal ende...

Du har ventet lenge...Jeg venter med deg...

Jeg håper det går fort..at du slipper...For din skyld...

Verden vil miste et fantastisk menneske.....

Du ble aldri pappa eller bestefar....Men du har vært begge deler allikevel...

For meg, er du en bonusbestefar...En fantastisk fin mann, med gode ord, klemmer og historier...

En fantastisk humor og glimt i øyet, og kjærligheten du delte med din kjære, er noe av det vakreste jeg har sett...

Helt til siste slutt var det dere to....Nå er det bare deg...Og snart er ikke du her lenger heller...

Min verden blir litt mindre god når du forlater den...

Du har alltid vært der, og det er vondt å tenke på at du ikke alltid skal være det...

Jeg tenker på deg....Jeg har deg i hjertet mitt...Og der skal du få være til evig tid...

 

Sammen med tante Bogge...<3

Changes....



Behovet for å skrive, og for å uttrykke meg gjennom tekst, er tydeligvis større når jeg ikke har det bra....

Ergo er det en stund siden jeg skrev noe sist....

Livet mitt har endret seg drastisk.....Det har kommet et nytt menneske inn i det...

Og ikke bare et nytt menneske....Han er så mye mer enn det...

Jeg har lyst å skrive at han har endret alt....at jeg har blitt så mye bedre etter jeg møtte han....

Men jeg tror faktisk det er sånn at han har fått fram den ordentlige meg...Den ekte meg...

Jeg har vært der hele tiden, det er bare ingen som har klart å gjøre meg trygg nok til å være den jeg egentlig er...

 

Nå er jeg trygg....Jeg tør å la han elske meg...akkurat som jeg er.....

Og jeg tør å elske han...med hele meg, og alt jeg er!

 

Jeg er ikke redd lenger....

Det er oss to..

Du og jeg.

I dag....

SONY DSC

I dag er en ny dag....

Dagen i går er ikke lenger det den var....

Den har kledd seg i nye farger, og er ikke lenger grå....

 

I dag er i dag....

Hverken mer eller mindre....

Det har åpnet seg noe nytt, som er helt fantastisk....

 

I dag er min dag....

Min og din....

I dag er ikke lenger bare i dag, men også et håp om i morgen....

Svar

Å savne en man aldri har møtt....

Å drømme om noe man enda ikke har hatt...

Å ønske noe man kanskje ikke fortjener....

Å ville noe så sterkt, men samtidig være så redd...

 

Jeg har hatt - og mistet...

Jeg har hatt drømmer som fortsatt innhenter meg i form av mareritt...

Jeg har kanskje fortjent det jeg har fått? Eller fortjener jeg bedre?

Jeg har vært redd så lenge, men fortsatt ønsker jeg at det skal skje...

 

Finnes det noen der ute?...

Skal jeg gi opp drømmene mine?...

Er ønsket mitt uoppnåelig?....

Er det mulig å gi slipp på frykten?...

 

Jeg har så mange spørsmål....

Og jeg leter etter svar...

 

In between spaces

In between spaces

there's a lot of room

Filled with emptiness and nothing else...

In between spaces

I'm hidden there, with nothing surrounding me...

I'm lost, wanting to be found...

But nobody's looking...

I'm out in the open, in plain sight

Yet no one seem to notice....

In between spaces I'm searching, waiting....

For someone to open their eyes....to see....

 

I'm here...

In between spaces...

Hamskifte....

Helt fra jeg fikk et bevisst forhold til min egen kropp, har jeg hatet den....

Ikke fordi den ikke har fungert som den skal, eller ikke har vært frisk, men fordi jeg ikke har likt hvordan den ser ut.

At jeg har vært frisk, og at alle lemmer og sanser fungerer, har jeg tatt som en selvfølge.

Så har det ballet på seg...en kropp som i utgangspunktet var ganske normal (men hva er normalt i disse dager?) ble rakket ned på, og mislikt så sterkt, at jeg (u)bevisst har gått inn for å mislike den enda mer.

 

Jeg har prøvd - men egentlig ikke..Ikke hardt nok.

Når man opplever ting som er traumatisk, trist og hjerteskjærende, er det kroppen som må lide...Min kropp.

 

Det har vært mennesker som har likt meg og kroppen min..Til og med elsket oss begge (ja, for jeg skiller faktisk kroppen min fra meg selv).

Kroppen har føltes som et skall jeg har tatt bolig i...Et hardt og ugjennomtrengelig skall som har fungert som en mur for å beskytte mennesket som finnes der inne...

 

Kroppen min har fått skylda for mye - når det egentlig er mennesket inni som er skyld i alt...Også for at kroppen har fått gjennomgå og har endt opp som det største hatet i livet mitt...

 

Det har vært så lett å skylde på den (og jeg har også vært sterkt overbevist om at mennesker rundt meg er så overfladiske, at det er kroppen min som har fått folk til å skygge unna).

 

Jeg er en tenker...og i det siste har jeg tenkt mye...Men jeg har også tenkt andre tanker enn jeg har våget å tenke før.

 

Fordi jeg har hatet kroppen min, og heller ikke lagt skjul på hatet, men heller brukt det som en unnskyldning for alt som kan eller har gått galt, har den blitt en slags hvilepute...

 

Klart ingen kan elske en som ser ut som jeg gjør....Og jeg har tenkt at det ytre ikke speiler det indre...

 

Jeg har tatt feil....Utseendet mitt gjenspeiler mitt indre liv mer enn jeg noen gang har ant. Alle følelsene mine har vært godt synlige for alle rundt meg, mens jeg har lurt meg selv.

Det har vært lett å se at ting ikke har vært greit...Det har ikke vært tvil om at jeg ikke har vært glad i meg selv....

Masken jeg har tatt på meg, er gjennomsiktig, men for meg har den vært umulig å se ut av....

 

Det er en lang prosess jeg nå har begynt på...Det er en lang vei å gå...

Men jeg har innsett at jeg har begynt i feil ende...

 

Jeg har tenkt at om jeg BARE får på plass det folk SER, så faller alt annet på plass av seg selv...

Men det er det motsatte jeg må jobbe med...

 

For å ha ork og driv til å gjøre noe med det ytre, må jeg klare å tenke at mennesket inni kroppen er verdt det....

Vi er et lag, kroppen min og jeg, og den ene fungerer ikke uten den andre....

 

Så jeg har begynt å gå.....I motbakke etter motbakke.....Men jeg ser toppen nå...langt der fremme aner jeg konturen.....

Det er fristende å gå tilbake, i nedoverbakke, så jeg slipper å kjempe så hardt...Det har vært så mye enklere å gi opp tidligere...

 

Men denne gangen har jeg kommet for langt til å snu....

Det er nå eller aldri....

 

Og ho står der på toppen og venter....

Jenta som har funnet balansen....ho som fortjener å kunne elske seg selv for å kunne la seg bli elsket av andre....

Ho som tør å være sårbar på den riktige måten, slik at andre kan se hva som finnes under skallet...

 

Jeg er på vei ut.....

Jeg skifter ham.....

Alt jeg har....

Det er ikke så lett å forstå..

Vanskeligere er det å forklare...

 

Når det ene sikre man har, står i fare for å bli revet bort fra en....

Det endrer noe i deg....

 

Sliter istykker grunntanken om at det er meningen at man skal være to...

 

Man føler seg aldri så alene, som når man mister noen man har hatt....

Da er det lettere å alltid ha vært alene...

 

Jeg tror det er verre å miste noe enn å lengte.....

 

Det handler ikke lenger bare om den hendelsen...

Det handler om livet...

 

Om beslutninger som skal tas....

Valg som skal gjøres...

 

Umulige valg...

Det er tap uansett utfall...

 

Jeg tror jeg har valgt å være alene....Uten å egentlig ville det..

Det er enklere sånn....

 

Da slipper jeg å miste meg selv...

Friends with benefits....

....and not in the way you think....

The ones that always get what they want...or seem to think they can...

No matter what...

 

It doesn't matter if they have to stump on people to get there..as long as they GET there...

Friends when it suits them...when they can get something out of it....

What they want...

 

So what if they're late?....It's only you they have to answer to...

You're not that important....

You're just...you....

 

Something else came up....Something important....someone or something else....

So you're left behind....

Again...

 

Now...I really don't care anymore...

I'm used to it now, and I'm not the one with the short stick here....

I have people...people who really care...people that make me a priority..

 

And i choose them....

I've chosen them....

Mars!

Våren er i anmarsj, og jeg tar meg selv i å smile - tilsynelatende helt uten grunn...

Å stå opp om morraen er ikke lenger like vanskelig, og det rastløse i meg har våknet og vil ut....

 

Sola der ute roper på meg, og ber meg komme...

Jeg kjenner strålene i ansiktet, og utapå den tjukke jakka som snart skal vike...

 

Nå skal jeg ut i verden, med musikk på ørene og solbriller på nesa...

Dagene blir lenger, og vinteren blir lagt på is....

Dagen...

Dager der man bare vil skrike lungene tomme....

Hyle til ansiktet sprenges og stemmen blir borte....

 

Dager der man ikke orker å være i sin egen kropp....

Fordi smerten er uutholdelig....

 

Dager der man føler man er den eneste som eksisterer...

Og verden utenfor går videre....

 

Dager der alle andre er vellykkede og lykkelige...

Alle unntatt meg...

 

Den dagen skal komme, da lungene mine fylles med luft, kroppen er min egen og jeg er lykkelig....

 

 

 

Finally!

To finally aknowledge that I am somebody...That I am worth something.

The tingeling feeling in my body, telling me that I am happy...Without any particular reason...

Feeling free, and knowing that hard work pays off...

I'm doing it, and I don't care about all the things that has been or the things that happened before...

 

Starting fresh, and smiling while doing it....

Nobody can take that away unless I let them - And I won't....

I feel powerful and strong and better every day that passes...

This is me and my life - and nothing's going to stop me!

Anerkjennelse

 

 

Jeg har smakt på det ordet en lang stund nå...

Det snakkes mye om anerkjennelse av barn - av dets følelser, og uttrykk for tanker og meninger, og at vi som voksne må være vare på dette og tolke.

 

Anerkjennelse er grunnleggende for barns utvikling av blant annet selvbilde og selvtillit. Opplevelsen av seg selv i forhold til andre, ja rett og slett utviklingen av selvet!

 

Men hvorfor snakkes det ikke om anerkjennelse av mennesket...uavhengiv av alder, kjønn eller hva det måtte være?

 

Om det er i Norge, eller i verden generelt aner jeg ikke, men min opplevelse er at vi er alt for dårlige til å SE hverandre. Til å dytte hverandre opp og være oppmuntrende. 

Det er viktigere å hevde seg selv og fremstå som bedre enn andre. Man skal være tynnest, penest, flinkest og raskest. Men om man ikke er det - hva er man da?

Mindre verdt? Ikke så viktig? Er det kun de som kommer først og lengst som skal bli anerkjent?

 

En andreplass er ikke godt nok...Vi feirer ikke en andreplass. En andreplass betyr at man ikke vant - ergo tapte man.

 

Det er sånn det føles. At man alltid kommer til kort. At man aldri lykkes helt.

 

Og om man mot all formodning faktisk GJØR det, så er det ingen som klapper deg på skuldra for det heller. For det betyr at andre har blitt nummer to. Det er vanskelig å svelge.

 

Vi meler vår egen kake, og driter i om naboen er sulten. 

 

Å oppnå noe man har drømt om, håpet på og jobba for er en fantastisk ting - og følelsen kan nesten ikke forklares.

 

Å dele dette med andre, gjør det enda noen hakk bedre...

 

Så hvorfor er det så vanskelig å være glad og stolt på andres vegne?

Og er det lettere om man står sammen på pallen?

 

Jeg skal aldri bli en sånn..som ikke klarer å glede meg med andre...

 

For meg er det sånne mennesker som har tapt......

 

 

If you didn't care then, you don't get to care now....

Ikke kom med halen mellom beina nå....

Det er ikke alt som kan løses og fikses opp i etterpå.....

Du forstod det kanskje ikke, men allikevel....

 

Det er for seint...

Og ordene som kommer har ikke lenger noen betydning...

Jeg tror ikke på deg....

 

Ikke føl medlidenhet med meg...

Og lir av deg komplimenter for å være grei.....

De preller bare av....

 

Si det heller som det er.....

 

 

 

 

 

Sola blir større....

 

Langt der oppe på himmelen, bryter skylaget opp og store biter blir til små....

Det løses opp, og solen der bak, får sin sjanse til å skinne...

Alt som før var grått og kaldt er i ferd med å varmes opp og kle seg i farger....

De blåser avgårde, de små bitene som for bare litt siden dekket himmelen fullstendig...

Sola blir større - og den kryper inn i meg....

 

 

     

                                                                                                                       

Den følelsen...

Jeg skal ta vare på det..

Denne følelsen som sakte, men sikkert har vokst seg større og mer gjeldende...

Det jeg ikke før har turt å kjenne på, eller våget å stole på....

 

Så går jeg der, i høstvinden, med strikkejakke og skjerf...

og føler at verden rundt meg endelig kan bli min...

Jeg tør å ta del i den...

 

Jeg kan vie all min oppmerksomhet til det som er viktig

Til alt det som betyr noe....

Og gi faen i resten......

 

Oransje blader virvler rundt meg...

og lander igjen et annet sted...

Jeg går videre, med et ansikt som lyser mot høstsola.....

 




 

Dere kan ikke lenger stoppe meg...

Jeg vokser - ut av meg selv føles det som....

Det som før har slukt meg og nesten tatt livet av meg, er det samme som nå gjør meg sterk....

Og jeg er takknemlig.....

Alle de gangene jeg fikk det slengt i trynet, eller en vegg ble satt opp foran meg....

Det gjorde meg større og sterkere...

Dere som prøvde å tvinge meg ned i knestående, og fikk meg til å ville krype inn i meg selv...

Jeg klarer det - jeg gjør det, og dere kan ikke lenger stoppe meg...

Det er i kraft av det som gjorde meg svak den gang, at jeg står støtt i dag....

 

Så jeg vil takke dere.....alle som en, for at dere ikke ville meg godt...

Det har gjort meg til et bedre jeg - og evnen og viljen  til å bli den beste jeg kan være!

 




Når det gjør vondt...

Når det gjør vondt, velger jeg å kjempe meg igjennom...

Når du prioriterer meg bort, velger jeg meg selv...

Når det butter i mot, gir jeg meg aldri...

Når det er tungt, velger jeg å gjøre det lettere...

Når du gir opp, er jeg her for deg....

 




Et helt univers med mennesker i - og midt i det er du.....

Egoismen har fråde rundt munnen....

Velter seg i seg selv, rundt verdens navle....

 

Hvert lille ord, og hvert eneste blikk....

Esende, voksende - fra alt du tror er deg....

 

Et helt univers med mennesker i

Og midt i det er du....

 

Den sola går rundt . du er tyngdekraften selv...

Alt kretser om deg...

 

Du er stor - og blir større....Sluker alle rundt...

Helt til du fordøyer deg selv....

 

Fortidens spøkelser...

Det oppstod noe mellom oss lenge før vi møttes..Noe helt spesielt, som jeg aldri har opplevd før.
Ikke engang med de jeg har hatt rett foran meg..som jeg har kunnet ta på og se på.


Sommerfuglene i magen...kvalmen og de svette hendene...

Jeg hadde mest lyst til å reise meg å løpe hjem da meldinga fra deg tikka inn på telefonen....Jeg har aldri vært så nervøs og så spent i hele mitt liv!

Det var nå vi skulle finne ut hva dette var for noe..på ordenltig...Om det virkelig var som jeg - og du - trodde....


Der satt jeg..på benken...med telefonen mellom hendene, og kikket ned i bakken....
Jeg turte ikke kikke opp, selv om jeg ville se deg før du så meg...forberede meg litt..La rødmen roe seg før du lot blikket ditt treffe mitt...
Men jeg klarte ikke...Blikket var som limt fast i asfalten under meg.

Jeg hører skritt....Og automatisk kikker jeg opp.....Det er deg...Jeg ser det på lang avstand..og jeg kan merke på den bestemte gangen din - retningen, at du har sett meg også, selv om du ikke kikker opp.


Jeg reiser meg på skjelvende bein, og retter litt på klærne mine.

Begynner å gå mot deg..må konsentrere meg...
Så kikker du opp...og jeg møter blikket ditt....

Og jeg vet i det øyeblikket, at alt jeg har lurt på..alt jeg har tenkt, og håpet - er sant....


Det er her det virkelig begynner...det som skulle forandre alt...selv om det egentlig begynte måneder før det...med et lite "wink", og en nattamelding....



Det er fem måneder siden vi så hverandre sist...og 6 måneder siden vi så hverandre for første gang...

De lengste månedene i mitt liv....


Fem dager til vi skulle sees igjen...men sånn ble det ikke...



Jeg visste vel at det måtte bli sånn..en eller annen gang...Dagen kom bare så altfor fort...


Om noen vet hvordan man skal torturere seg selv...er det meg..selvpining er jeg god på...

så jeg sitter og leser igjennom gamle meldinger..som jeg selvfølgelig ikke klarer å slette..
Meldinger der forelskelsen var fersk - og ingenting annet betydde noe.
Ord som var like intense fra oss begge to.

Og jeg trodde helt ærlig at det var nok...at vi skulle klare oss-på et eller annet vis.

Jeg ville aldri gi slipp på deg - og du lovte meg at du aldri ville ha noen andre.



Jeg var Imih'en din...Og du var min Sondre....Og aldri har noen gjort meg så lykkelig! - Selv med hundrevis av mil imellom oss.
for jeg visste jo - at en dag ville vi få være sammen igjen....og ikke bare for noen dager - men for alltid...Jeg trodde faktisk det.


Kjærligheten tåler alt, tenkte jeg....og denne kjærligheten er sterk!
Jeg visste jo hva jeg følte - og du måtte jo føle det samme.....?


Så der satt vi, på hver vår kant av landet...og lengta, og talte dager til vi kunne få muligheten til å sees igjen...
Fortalte hverandre hvor stort savnet var, og mimra om det som hadde vært så fantastisk de dagene vi hadde hatt sammen.

Og det var fantastisk!!
Å få gå hånd i hånd med den hjertet banka så fort for...Se inn i øynene som fikk hjertet til å hoppe over et slag..Ta på kroppen til den mannen som fikk meg til å føle ting jeg aldri i mitt liv har følt.....

Jeg tenkte ikke på noe annet enn øyeblikket.


Du okkuperte tankene mine fullstendig...dagene og nettene....

Alt dreide seg om deg....det vi hadde opplevd, ting som ble sagt.....tiden til vi skulle treffes igjen....

Livet mitt ble satt på hold - for livet mitt var jo med deg.....Og uten deg var bare alt ventetid...Det stod på pause...


Det skjedde ting....triste ting - i livet ditt...vanskelige ting...

Fortsatt dreide hele livet mitt seg om deg......Jeg tenkte på deg, følte med deg og bekymra meg....
Jeg elsket deg - om mulig - enda mer.....


Du ble stille...jeg prøvde å forstå, prøvde å være der.....
Klynget meg til hvert minste lille livstegn....Det gav meg håp...
Du gav meg håp....


Så ble det stille igjen.....uten noen forklaring denne gangen...Og håpet jeg hadde hatt så lenge, ble til desperasjon, fortvilelse og bekymring....


Gleden over at jeg snart skulle se deg, ble erstattet med noe annet....
Den ble erstattet med tvil....

Men håpet var der fortsatt....og følelsene....




Det er fem dager til jeg skulle reist...
Den reisen blir ikke noe av...


Du ville ikke ha meg mer....du hadde bare latt være å fortelle meg det.....

For mens jeg har sittet her og lengtet meg istykker, og gått igjennom hele følelsesspekteret igjen og igjen...
Har du hatt tid til å tenke....tid til å ta en avgjørelse...på egenhånd...

Og den avgjørelsen inkluderte ikke meg..på noen som helst måte....
bortsett fra èn - den verst tenkelige......


Du valgte meg bort....I stillhet....

Ett sekund

Fra den øverste topp til den dypeste dal...

Detaljer som er så små at de ikke burde ha noen betydning....

Ord som bare er ord, og som flyktig finner en annen mening....

En utydelig sannhet, som ikke er annet enn en løgn i forkledning.....

Så langt oppe og så langt nede....

 

Ett sekund har gått....

Tankene...

Hvor er jeg...og hva vil jeg egentlig?

Så forferdelig mange tanker - og så mye jeg vil si.....

 

Stemmen min er borte, forsvunnet der et sted...

Men tankene er mange, og gir meg ikke fred....

 

Jeg legger de i skuffen, og smeller den igjen...

Men skuffen - det er meg - og altfor full er den....

 

Det flyter over, oversvømmer, alt som kunne blitt....

Jeg ser ikke lenger hva som er hva, og hva som engang var mitt....

 

En evig spiral, et sort hull, et vindu uten glass....

De tar overhånd - overdøver meg, og gir meg ikke plass....

 

 

 

 

Meg

Min kropp
Min sjanse
Min tid
Min sjel
Mitt hjerte
Mitt år
Mitt liv

Meg

Alt...

Når verden rundt forvirrer meg, må jeg være mitt innerste inne - en påle - uansett hva...

Et anker i min egen havn, fra en båt ingen vil ha....

 

Jeg faller, men reiser meg opp igjen, uten at noen ser...

Børster knær etter nedturen, og vet det kommer fler....

 

En liten vind som rører meg - griper tak i alt...

Du puster - og jeg puster med - du vet at jeg har falt...

 

Du bruker det - du bruker meg, i all din egoisme...

Jeg aner det, men lever med, selv om jeg egentlig visste...

 

Det brenner ut - det slokner, og alt blir svart...

Du lever videre, men jeg mistet alt....

 

 

 

Ikke gi opp

Jeg må fokusere...

Stenge det som er uviktig ute....

Det er meg det gjelder....Mitt liv...

Dette gjør jeg for meg selv....

 

Selvdisiplin og viljestyrke....

Jeg kjenner at det finnes der..og det bygger meg opp

Styrken gjør seg gjeldende...

Jeg får det til!

 

Jeg skal ikke gi opp...

Ikke gi slipp...for jeg ser at det fungerer...

Meg og mitt...

Og ingen andre...

 

 

 

Les mer i arkivet » Mai 2016 » April 2016 » Januar 2015
hits