17.05.2012
Det kommer stunder der man virkelig føler seg aleine.....I dag er en sånn dag...På selveste nasjonaldagen.....
Mens alle er ute og feirer med sine kjære, sitter jeg her og leser pensum....
Jeg kunne selvfølgelig ha gjort en innsats, og vært ute og feira jeg også......Men go'følelsen var ikke helt på plass i dag....
Å være den som alltid blir invitert med, uten egentlig å ha blitt invitert er ikke alltid like lett å svelge...Selv om tanken er god...
Alle har sine........Men jeg er ingens......
På dager som denne, tenker jeg at jeg heller aldri blir det....og at det kanskje er sånn det er ment å være...Det hadde jeg aldri sett for meg for ti år siden.....
På barneskolen fikk vi i oppgave å tegne hvordan livet vårt kom til å være da vi ble voksne.....Og jeg kan fortelle at tegningen min så veldig annerledes ut enn sånn livet mitt er i dag...
Å være student i en alder av 29 er èn ting....Å bli spurt om leg når man skal kjøpe røyk er også noe.....
Men å være den ene i klassen som snart runder 30, som bor på like mange kvadratmeter med en katt......Det gir meg klump i magen og og gjør det litt vanskeligere å svelge....
Skal jeg bli en av de som ender opp alene?......Som kommer til å bruke unnskyldninger som at jeg ikke hadde tid, eller prioriterte annerledes?
Kommer jeg til å sitte der i gyngestolen min og se tilbake på åra som har gått - på livet som passerte foran øynene mine?
Hadde du spurt meg for 15 år siden hva jeg hadde gjort 17.mai 2012, hadde jeg nok svart deg at jeg hadde feiret dagen med familien min.....At jeg hadde hatt verdens beste mann, 2 barn, hus bil og hund.....
Vel....jeg har en katt......

















